Tidlig modernisme og nyromantikk

Modernismen omfatter alle kunst-, musikk- og litteraturuttrykk som vokste fram i 1830-årene. I Europa, også i Norge, er det imidlertid vanlig å regne 1890-årene som det tiåret da modernismen oppsto. Den framhever det nye og overskridende, eksprimentering og framskritt, og bryter med de tradisjonelle uttrykksformene. Et av kjennetegnene ved modernismen som litterær retning er at fokuset ble rettet vekk fra samfunnsproblemene og heller mot fantasi og mystikk, religiøsitet og psykologi. I tillegg preges tekstene i større grad av indre liv i stedet for ytre handling. Ofte brukes det en subjektiv fortellermåte, noe som gjør at man kommer nærmere inn på karakterene i tekstene. Fremmedfølelse er også noe man ofte finner i modernistiske tekster. Dette ser vi blant annet i diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder, der forfatteren registrerer sine undrende observasjoner av verdenen han lever i. I flere av de modernistiske tekstene ser vi også et tydelig brudd med tradisjonell lyrisk form, noe som i samtiden resulterte i både protester og parodier.

Noe av bakgrunnen til at forfattere brøt med tradisjonell form rundt 1890 var at samtidens litteratur i deres øyne var overfladisk og ensidig. Knut Hamsun sa blant annet at «Det er en ytterst sunn og respektabel litteratur, som går rimelig frem og tilfredsstiller leserne (?)».  De mente at de selv sto for en helt ny og annerledes form for menneskeskildring.

En av de mest kjente nyromantikerne er Knut Hamsun. Hamsun var en nyskapende og banebrytende norsk forfatter, og regnes som en av Norges fremste romanforfattere. Grunnen til at vi kan kalle han en nyromantiker, er blant annet at tekstene hans beskrev menneskets indre sjeleliv og den gammeldagse uberørte naturen. Dette var veldig typiske trekk ved nyromantikken. En av Hamsuns mest kjente romaner er Sult, som ikke likner noen annen roman tidligere i litteraturhistorien. Den blir ofte oppfattet som delvis selvbiografisk, og er skrevet i jeg-form. Handlingen spinner rundt en ukjent mann som lever på sultegrensen. Et av de mest fremtredende nyromantiske trekkene i Sult er mangelen på en ytre handling. Det er vanskelig å peke på en klar tematikk, og fortellingen har verken en begynnelse eller en avslutning i tradisjonell forstand. I tillegg preges romanen av bruken av «ukarakterer». Dette er en betegnelse Hamsun brukte om romanfigurer som var like spennende og uforutsigbare som virkelige personer. Den har også en subjektiv fortellermåte, og vi får et virkelig godt innblikk i jeg-personens kompliserte indre liv.